Det klassiske studiet ved Christiania Friakademi har som mål å formidle kunnskapen om de kunstfaglige prinsippene som ligger til grunn i den store klassiske tradisjon, slik at den kan gjenreises og revitaliseres i et moderne kunstuttrykk.
Det kunstfaglige innhold bygger på omfattende analyser av den klassiske billedkunsts hovedverker. Vi har spisskompetanse i den
klassiske kunsts kjerneområder - figurasjon og det monumentale billedbyggeri.
Vi ser det som et nasjonalt ansvar for Christiania Friakademi å ivareta det klassiske studiet som fagområde i den moderne kunstutdannelse.
Den kunstfaglige substans i det vi refererer til som den klassiske tradisjon blir formidlet i sin helhet ved Christiania Friakademi. De pedagogiske metodene er utviklet for å lette tilegnelsen av den billedbyggende kompetansen.
På disse sidene kan du lese mer om den klassiske tradisjons historie, det klassiske billedspråk, de billedbyggende prinsippene og om metodene for fordypende kunstfaglig studier som er utviklet hos oss.
Den klassiske tradisjonen
Hvorfor studere den klassiske kunsttradisjon? Ved Christiania Friakademi analyseres de gamle mestere fra kunstnerens ståsted, ikke fra kunsthistorikerens. Det som interesserer oss er hvordan kunstverket ble skapt. Hvilke funksjonelle prinsipper er brukt? Hva er fellesnevneren mellom alle kunsthistoriens stilarter og "ismer"?
Noen hovedtrekk i den klassiske tradisjons utvikling. Det går en lang "ubrudt" tradisjon fra de egyptiske dynastier,
via den kretiske mykenekulturen til den greske høyklassiske epoke. Grekernes visuelle språk var basert på en omfattende viten om
geometri og proporsjoner, det skulpturale og arkitektoniske, samt billedplan og billedrom. Maleriet ble høyt verdsatt hos grekerne.
Romerne videreførte mye av denne kunnskapen. I den tidlige romerkristne, bysantiske epoke utviklet flatemaleriet seg som et svar på
pavekirkens behov. Ikonmaleriet ble sentralt, og representerer et høyt utviklet billedspråk der prinsippene fra antikken ble integrert og gitt
nytt uttrykk.
I ung- og høyrenessanse ble disse prinsippene gjenoppdaget og gjort til gjenstand for intens utforskning. Det kom en rekke
nyutviklinger innen billedromsbeskrivelse og plastisk-figuralt uttrykk. Leonardo da Vinci, Michelangelo, Raphael og Titian
representerer kulminasjonen av det vi forstår som en høyfaglig billedbyggende kompetanse, i den store forms tradisjon.
I barokken ble denne kompetansen videreutviklet innenfor maleriet, med malere som Rubens, Velazques og Rembrant. Utover i rokokkoen
forsvinner mye av den store forms tradisjon. Vi ser likevel deler av den klassiske billedspråklige uttrykksform dukke opp igjen
hos Géricault, sørlig i maleriet "Medusaflåten". Dette har å gjøre med det hans høyt utviklede komposisjonsteknikk,
ikke hans romantiske ståsted mht motivvalg.
Senere klarte Cezanne, Matisse og Picasso å hente opp igjen enkeltelementer av de klassiske prinsippene i sitt maleri.
Et godt eksempel er Picassos "Guernica". I Norge ble den klassiske tradisjon ivaretatt og formidlet av de norske
Matisse-elever, (freskomalerne) og Revoldskolen. Hele denne gruppen ble stimulert av Georg Jacobsens komposisjonsteorier.
Bjarne Ness står som den fremste eksponent for den store forms tradisjon.
Christiania Friakademi som tradisjonsbører.
Det klassiske studiet ved Christiania Friakademi er ikke en ureflektert gjentagelse av tradisjonen. Vi arbeider ikke
med en idebasert ramme med tematiske referanser til antikk, renessanse, barokk osv.
Christiania Friakademi bringer for dagen de skjulte og konstruktive prinsippene innenfor den tapte klassiske tradisjon,
slik at de kan anvendes i en moderne kontekst, uttrykt figurativt eller nonfigurativt.
Det klassiske billedspråk
Det klassiske billedspråk er et felles underliggende språk for både tegning, maleri og skulptur. Billedspråket anvendes i
både figurative, halvfigurative og nonfigurative uttrykk, og uavhengig av tema, epoke eller stilart.
J.C. Bøttger har gjennom sin mangeårige billedanalytiske forskning på klassiske hovedverker avdekket og gjort tilgjengelig
de konstruktive og bildebyggende prinsippene. Dette setter den enkelte kunststudent i stand til å få innsikt i de avanserte
formative metodikker som danner basis for det klassiske bildeuttrykk.
Det vi refererer til som det klassiske billedspråk er et abstrakt, funksjonelt språk utviklet
for billedbyggeri slik vi ser det hos de store mestere som Leonardo, Michelangelo osv. Analyser av disse mesterverker har
avdekket mange hittil ubeskrevne billedgramatikalske prinsipper. Det har derfor vørt nødvendig dels å redefinere innarbeidede
begreper, dels å utvikle nye kunstfaglige termer for funksjoner som er operative i den klassiske kunst.
Det klassiske billedspråk er et presist verktøy for å klargjøre valg i en kompleks kunstnerisk prosess med utallige kombinasjonsmuligheter.
Det funksjonelle, kunstfaglige språk er også et verbalt instrument for å kommunisere presist omkring den kreative prosessen.
Det klassiske billedspråk - et moderne rammeverk. En klassisk utdannet kunstner vil ha integrert det klassiske billedspråk
i et personlig uttrykk. De abstrakte funksjonene anvendes presist for å forsterke bildets uttrykk iht den kunstneriske intensjon.
Det klassisk oppbygde bildet, enten det er figurativt eller nonfigurativt, er en symfonisk og taktrytmisk formativ orkestrering
av billedformatet. Det kjennetegnes ved dynamisk rytmikk og kontrapunktiske form- og romforklaringer hvor detaljene er underlagt helheten.
De klassiske prinsipper anvendes kompositorisk som arkitektoniske elementer i reisningen av det monumentale bildet. Graden av
abstraksjonsnivå i et kunstverk bestemmes altså ikke av tematisk vinkling eller stilart (figurativt eller "abstrakt"),
men i hvilken grad abstrakte, billedbyggende funksjoner er anvendt.
Det klassiske billedspråk er et ikke-dogmatisk rammeverk hvor de abststrakte, underliggende funkjonelle prinsippene
refortolkes og integreres i en moderne, holistisk forståelse. Det klassiske billedspråk er selve fundamentet som vil
gi nye "ismer" liv, uttrykkskraft og monumentalitet.
De klassiske prinsippene for bildebyggeri
De klassiske prinsippene er et system av bildebyggende funksjoner. De anvendes i oppbyggingen av flate, form, volum,
billedrom og farge, i en rytmisk kompositorisk organisering av billedflaten.
De billedbyggende funksjonene Billedspråkets grunnelementer er de billedbyggende funksjonene. De utgjør et
logisk oppbygd og helhetlig system som er designet for å lette innløringen av komplekse kunstfaglige problemstillinger.
Håndtverksmessig beherskelse av de klassiske prinsippene er forutsetningen for fritt å kunne uttrykke den kunstneriske
intensjon i et verk. Vi har primørt en praktisk, ikke teoretisk, tilnørming til forståelsen av de abstrakte funksjonene.
Tegning og maleri er abstraksjon; det abstrakte språket er geometrisk og begynner med
selve billedplansflaten som utgangspunkt for en billedromlig form- og volumbeskrivelse.
Konstruktiv naturalisme
Det første nivå som studeres kalles konstruktiv naturalisme, der volum og form forklares ved hjelp av geometriske
figurer. Studenten gir saklig og solid redegjørelse for formen uten å ta utgangspunkt i konturen eller lys- og skyggevirkninger.
Formen defineres ved hjelp av de forskjellige plans retninger i rommet. Formen og volumene leses da entydig ut fra organiseringen
av de geometriske figurene.
Nå kan formen refortolkes og manipuleres, samt dramatiseres med ulike lyssettinger, ut fra studiets intensjon. Dette skjer
uten å vøre avhengig av modellen og lyssettingen på denne. Konstruktiv naturalisme er altså ikke en naturalistisk avbilding
av motivet. Det umiddelbart visuelle inntrykket av motivet blir dekomponert, for så å gjenoppbygges i bildet formativt
og komposisjonelt.
Dynamisk konstruktiv naturalisme
Studiet går fra solid redegjørelse for formen, til dynamiske formforklaringer. Formen blir dynamisert og levendegjort med
rytmiske forløp av geometriske figurer og deres overflateplan. Disse blir organisert hierarkisk for ytterligere å lade
formen med energi. Form, volum og rom integreres ved hjelp av romlige plan til et synteistisk hele hvor billedplansflaten
spiller med.
De høyklassiske billedbyggende prinsippene
Tilsvarende formstudiets gramatikk foreligger det parallelt et funsksjonelt
språk for fargestudiet. Beherskelse av formstudiet er en nødvendig forutsetning for en tilsvarende funksjonell formativ,
volumbeskrivende og romskapende bruk av fargen.
Det er her snakk om komplekse, flerfunksjonelle sammenfatninger mht form og farge. Intuisjon og følsomhet for formens
og fargens uttrykk kommer inn som overordnede føringer, uten at den krystallklare logikk i utformingen svekkes. Det
høyklassiske billedbyggeri kan best sammenlignes med en symfonikers arbeid med komplekse orkestreringer i komposisjonen
av et musikkverk.
Det klassiske akademiet
Vi betrakter det klassiske studiet ved Christiania Friakademi som en redningsaksjon i en postmoderne tid hvor de tradisjonelle
kunstfaglige verdier er mer eller mindre oppløst, eller foreligger kun i fragmentarisk form.
Tradisjonell akademisme
De tradisjonelle akademiene var den dominerende faktor i den europeiske kunstutdannelsen. Den gamle skolen var en form for akademisme
med ferdige resepter på maleriet. innholdsmessig tomt og med en tilstivnet, naturalistisk stil. De britiske og franske akademiene
fikk sin kulminasjon og avslutning i salongmaleriet.
Mot slutten av 1800-tallet møtte akademiene kraftig og uventet motstand i impresjonismen. Utviklingen fortsatte under kubismen,
som en nødvendig og frigjørende prosess fra den klisjebaserte akademismen.
Kunsthøgskolene og de internasjonale trender
De internasjonale trender og retninger i samtidskunsten gir sterke føringer for kunstutdanningene ved de etablerte kunsthøgskolene.
Utvikling av nyere medier som performance, installasjon, video, foto, lys, romkunst, landart, skjermbasert kunst og kunstteori er
satt i fokus. De internasjonale trender gjenspeiles også i de store institutisjonelle museer og galleriers aktiviteter, noe som
forsterker kunsthøgskolenes utvikling mot nye kunstdefinisjoner.
Dette er ikke ment som en negativ kritikk av institusjoner og kunstnere som lde nye. Den moderne kunsts diskurser fremmer
utvikling av nye ideer og kommunikasjonsformer.
De tradisjonelle kunstarter nedprioriteres
De tradisjonelle kunstartene tegning og maleri blir nedprioritert. Lavere budsjetter medfører førre undervisningsstillinger
og reduserte kurstilbud. Håndtverk ansees som tidkrevende og gammeldags. Det håndlagede er mindre attraktivt enn det nye og
elektroniske.
Maleriet og skulpturen har ifølge modernistisk tankegang tapt sin autonomi slik at den ikke lenger kan sies å ha egenverdi.
Undervisningen forholder seg til den tilstand av demontasje som kunsten befinner seg i. Maleriet defineres som "alt som
har en referanse til maleriet, og det inkluderer derfor det meste av det vi vanligvis oppfatter som "bilde", f.eks
andre billedmedier"
Ideen er viktigere enn verket.
I den idebaserte studierammen blir det viktig for studenten å verbalisere, begrunne og teoretisere rundt verkets innhold.
Studenten må selv redefinere sitt fag, uten å beherske den håndtverksmessige basis eller ha dyptgående kjennskap til
det billedbyggende språk som er utviklet gjennom århundrer og årtusener. Slik praktisk kjennskap til og trening i den
klassiske tradisjon sees på som enten unødvendig eller tilmed som en hindring for kreativ utfoldelse. Det gis heller
ingen undervisning i dette på disse akademiene, tegnefaget er tatt ut av fagplanene, eller er redusert til et minimum.
Det klassiske studiet ved Christiania Friakademi
Den klassiske metode ved Christiania Friakademi representerer en ny og radikal tilnørming til tradisjonelle kunstfaglige
problemstillinger. Dette er altså ikke en fortsettelse av akademismen som var dominerende før impresjonismens utbrudd, med
kopiering av mestrene og ferdige resepter på kunstneriske temaer. Det er heller ikke en idebasert, konseptuell kunstutfoldelse
med teoretiske referanser hvor nye medier er det toneangivende.
Christiania Friakademi er et frittstående akademi som favner det beste i eldre tiders laugstradisjon, uten å kaste vrak på
nyvundne kvaliteter i det 19. og 20. århundres maleri.
Revitalisering av billedkunsten
Ved akademiet er undervisningen basert på det vi refererer til som den klassiske metode for billedskaperi. Dette er en
tilnørming som er rettet mot håndtverksmessig beherskelse av det klassiske billedbyggeri. Det er et helhetlig og
logisk system av abstrakte billedbyggende funksjoner som er "verdinøytralt", dvs det kan anvendes meningsfullt i
alle typer billeduttrykk; fra figurativt til nonfigarivt, og fra impresjonistisk til ekspressivt.
Vår metodikk fremmer en selvstendig, forskende holdning til billedlig uttrykk. Den fører til mestring av det
fagtekniske klassiske bildebyggeri innenfor et redefinert og revitalisert konsept.
Den klassiske metode
Christiania Friakademi har utviklet et metodisk og pedagogisk system for å forenkle tilegnelsen av de komplekse klassiske
billedbyggende funksjonene.
Et kunstfaglig studium basert på håndtverksmessig praksis
Gjennom praktiske studier vil studenten trenge dypere inn i bildeplanflatens, formens, volumets, bilderommets, lysets,
mørkets og fargenes hemmeligheter. Studenten føres gradvis inn i den klassiske fortolkningen.
Studiet er lagt opp med en progresjon som fører til beherskelse av komplekse problemstillinger. Det legges vekt på å
gjennomarbeide hvert nivå til man har et solid grep på den praktiske utførelse. "Å skynde seg langsomt"
er den mest effektive studieform når det gjelder å oppnå beherskelse av det komplekse klassiske billedspråk. Målet er ikke
teoretisering, men oppøvelse av praktisk dyktighet som en ervervet evne og middel til kunstnerisk utfoldelse.
Dybdestudium med fokus på få temaer
Man arbeider med et og samme tema, som f. eks portrett, over lang tid. Under hele studieforløpet vender studenten
tilbake til de samme motivtyper og temaer for å utvikle følsomhet for de billedgramatikalske virkemidlene og dypere
forståelse for temaets komposisjonelle muligheter.
Systematiske studier av billedbyggende funksjoner
De billedbyggende funksjoner utgjør et logisk og konstruktivt system for billedbyggeri. Studenten starter med å øve
på de grunnleggende funksjonene, med tegning som verktøy. De ulike billedfunksjoner isoleres og studeres for seg til
de beherskes i praktisk utførelse. Deretter studeres funksjonenes ulike kombinasjonsmuligheter og deres samlede
virkning på bildets uttrykk.
Fokus på billedbyggeri
Bildet er sjefen, ikke motivet. Det klassiske bildebyggeri er ikke en naturalistisk kopiering av motivet som det fremstår.
Motivet eller modellen er her bare et utgangspunkt og inspirasjonskilde. Det umiddelbart visuelle motiv blir dekomponert,
for så å gjenoppbygges i bildet kontrapunktisk; formativt og komposisjonelt. I figur og portrettstudiet er over 80% av
arbeidet etteranalyser og fortolkninger, uten modell. Dynamisering av form og volumbeskrivelse, dramatisering med lys og
skygge, integrering av figur og billedrom osv skjer ut fra den opparbeidede kunnskap om de billedbyggende funksjoner og
de klassiske kompositoriske prinsipper.
Klare skiller mellom kunstfaglige studier og det å lage kunst
Studiet har som hovedfokus at studenten skal erverve dyktighet i utførelsen av tegning, maleri etc. Også når
studiet går inn i mere ekspressive faser med utforskning av materialmessige og tematiske muligheter, er fokus på
den håndtverksmessige dyktiggjøring. Den pedagogiske metode er designet for størst mulig effektivitet i innløringen
av faget, med en "vertikal" utvikling fra nivå til nivå. Det å gå "horisontalt" ut i kunstnerisk
utfoldelse på hvert enkelt nivå vil bremse eller hindre progresjonen i den faglige utvikling.
Den kunstneriske individuasjonsprosess
Grunnstudiet gir en felles bildespråklig klassisk basis. Studenten velger så ut fra personlige preferanser å spesialisere
seg innenfor en teknisk, tematisk og stilmessig ramme, som et avansert kunstfaglig studium. Når det kunstfaglige beherskes
på et høyt nivå, differensieres prosessen inn mot den enkelte student, som en kunstnerisk individuasjonsprosess. Dette
berører dype eksistensielle spørsmål som: Hvem er jeg? Hva er mine kvaliteter? Hva er mitt personlige uttrykk?
Veileders rolle er å lytte inn mot studentens kunstneriske potensialer. Student og veileder møtes i et skjøringspunkt
hvor veileder er indirekte medskapende i utkrystalliseringen og frisettingen av studentens kunstneriske uttrykk.
Studenten frigjøres gradvis fra veileder og går ut i et ukjent farvann; lekende, følende, utforskende og med kunnskap.
